En liten bit av evigheten.
Jeg er veldig glad i å filosofere, og tenking og undring opptar mye av min tid på bussen, når jeg gjør lekser, kler på meg om morgenen, dusjer og ikke minst når jeg pusser tenner. Jeg har defor valgt å skrive et filosoferende og assosierende essay om evigheten! Her er det:
Evigheten er lang. Den har aldri kommet og vil aldri forsvinner, men den er der likevel. Jeg tenker at det må være en misforståelse. Ingenting er uendelig. Men der tar jeg feil. Evigheten er uendelig. Den blir bare lengre og lengre, eller kanskje kortere og kortere? Det vet ikke jeg. Noe som aldri har startet kan vel ikke blir større eller mindre enn seg selv?
En eller annen plass inni evigheten får noen heldige, blant annet meg tildel sin egen tid. Jeg kan ikke akkurat si at jeg får den tildel, for jeg kan ikke ta imot tiden min før jeg faktisk er inne i den. Og jeg kan ikke få en ting jeg allerede har uten å få dobbelt opp. Men jeg får ikke dobbelt opp. Jeg får én sjanse til å gjøre noe meningsfylt. Tabber jeg meg ut, er det ingen vei tilbake. Når veken har blitt tent, må stearinlyset bare brenne ned. Jeg kan velge å blåse ut flammen selv, men det er vanskelig å gjøre når en vet at det kan ødelegge andre menneskers dyrebare bit av evigheten. For det er det livet handler om; å gjøre meg selv betydelig for andre som tilbringer sin tid sammen med meg.
Kanskje hadde det vært lettere å være alene? Da hadde jeg sluppet å bry meg om andre. Det er medmennesker som gjør det vanskelig å leve. De er som dolker, noen større enn andre som dytter meg mot forskjellige retninger avhengig av hvor de står i forhold til meg. Hver dolk skyver meg litt mot den veien de vil jeg skal gå. Det hender at jeg synes det er gal retning, men siden jeg enda er ung, har jeg ikke så god retningssans som jeg kanskje tror. Det er andre mennesker som gjør det verdt å bruke den tiden jeg har fått. Når jeg nå vet at det finnes andre enn meg selv, virker det skremmende å være ensom.
Hvis vi kunne velge om vår flamme skulle blitt påtent eller ikke, vet jeg ikke hva jeg hadde valgt. Hvis jeg hadde visst at min bit av evigheten hadde blitt akkurat slik den er nå, ville jeg antakeligvis ropt et høyt JA! Men jeg vet ikke om jeg hadde tatt sjansen på å få det så bra som jeg har det nå. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg er en aqv dem som har det aller best i hele verden, og er sannsynligvis en av dem som får lengst tid. Uansett kan jeg ikke påstå at tiden vi får er særlig lang. Den er bare en del av det uendelige. Den uendelige evigheten. Evigheten er lang.
